Hamburg har et imponerende utvalg restauranter, og jeg hadde sett meg ut flere steder jeg hadde lyst til å prøve. Rett etter at jeg ankom byen, satte jeg meg derfor ned for å bestille bord. Til min store overraskelse viste det seg å være langt vanskeligere enn forventet. Ingen av restaurantene på listen min hadde ledige bord i overskuelig fremtid.
Så kom jeg på at jeg hadde lest om en østerriksk restaurant, Bistrot Vienna, som ikke tar imot reservasjoner, men slipper inn gjester etter først til mølla prinsippet. Det var min sjanse, og den hadde jeg ikke tenkt å gå glipp av.
Jeg var derfor på plass allerede klokken 18.00, som kveldens første gjest. Kjøkkenet åpnet først klokken 19.00, så jeg bestilte et glass rødvin for å få tiden til å gå. Jeg satt likevel ikke alene særlig lenge. Bare tjue minutter senere var restauranten full, og det sto kø utenfor.
Det virket som om de fleste gjestene kjente både hverandre og de ansatte. Samtalene gikk på kryss og tvers mellom bordene. En dame hadde med seg hunden sin, men det var litt trangt under det lille bordet hun satt ved. Noen ved et større bord tilbød at hunden kunne ligge hos dem, noe både eier og hund tydelig syntes var helt greit.
Alle var veldig vennlige og snakket til meg på tysk. Jeg tror de syntes litt synd på meg som satt der alene, og noen syntes nok også det var litt spesielt at jeg tok bilder av maten min.
Dagens treretters meny fristet, men jeg var nysgjerrig på villsvinragouten på à la carte menyen, så jeg bestemte meg for å bestille derfra. Jeg studerte den håndskrevne menyen lenge og intenst, men selv om jeg hadde vært bedre i tysk, er jeg ikke sikker på at jeg hadde forstått så mye. Jeg trodde min egen håndskrift var vanskelig å lese.
Jeg endte med å bestille Ferkelkopf Carpaccio. Carpaccio kan man jo alltid spise. Jeg visste ikke hva Ferkelkopf betydde, men etter litt googling fant jeg ut at det betyr grisehode. Heldigvis var det ikke rått, men mer som sylte i tynne skiver. Ikke den mest estetiske retten jeg har sett, men trøffelvinaigretten og sellerien fungerte veldig godt sammen med det møre kjøttet.
Villsvinet minnet mest om en viltraguvariant av klassisk oksestek. Det var så mørt at jeg nesten kunne spist det med skje. På toppen lå en stor tyrolsk knödel, en kokt bolle laget av potet, gammelt brød, spekk og løk. Jeg er vanligvis ikke den største knödel tilhengeren, men sammen med ragouten fungerte det overraskende bra.
Jeg hoppet over dessert. Jeg var for mett, og den lange køen utenfor gjorde at jeg ikke hadde lyst til å sitte for lenge. Jeg ba om regningen og gikk videre.
Det var en veldig fin opplevelse å spise på Vienna. Til tross for all omtalen føltes stedet fortsatt lokalt. Er du i Hamburg uten bordreservasjon, er det absolutt verdt å stikke innom. Kom når de åpner, eller vær forberedt på å stå i kø.
Bistrot Vienna, Fettstraße 2, 20357 Hamburg
