For noen uker siden fikk jeg muligheten til å spise på Noma. En annen blogger fra Dubai og mannen hennes hadde nemlig en reservasjon for fire personer en lørdag kveld, og de manglet to. Om jeg var interessert? Selvfølgelig var jeg det.
Jeg har lenge hatt lyst til å prøve Noma, men det er hardt arbeid å få tak i en reservasjon, og jeg er litt lat av natur. Jeg liker god mat, men jeg er ikke fanatisk, og hvis det krever stort mer enn en telefon eller en online booking noen dager i forveien, gir jeg som regel opp.
Menyen bestod av 18 retter den kvelden vi var der, men siden jeg ikke er fan av maratonlange blogginnlegg, har jeg bestemt meg for bare å nevne rettene som virkelig skilte seg ut. Det finnes bilder av de fleste rettene i dette innlegget, så hvis det er noe du er nysgjerrig på, er det bare å spørre i kommentarfeltet.
Den første forretten var fermenterte ville plommer med nyperoser. Det smakte både salt og syrlig og minnet meg mest av alt om en stor, flat japansk umeboshi. Fermentert plomme kan være en ganske intens opplevelse hvis man ikke er vant til smaken, men jeg likte veldig godt den direkte, nesten litt brutale karakteren i retten.
I Danmark elsker vi jo nye poteter, og de nye danske potetene på Noma var som små gyldne perler. De var pakket pent inn i et blad av et eller annet slag og var uten tvil kveldens vakreste rett.
Det var aspargessesong, så det var selvfølgelig både grønne og hvite asparges på menyen. De sarte hvite aspargesene ble servert vakkert innrammet av solbærblader og smakte eksklusivt og delikat.
De grønne aspargesene var toppet med tang og så også fantastiske ut. Jeg tror jeg kjenner en vegetarianer eller to som ville fått en liten tåre i øyekroken bare ved synet av denne retten.
En av de mer konservative rettene på menyen var den ristede oksemargen som ble servert med salatblader, slik at man kunne lage sine egne oksemargswraps.
En av de andre rundt bordet mente at dette uten tvil var kveldens minst sofistikerte og minst eksperimentelle rett, og det kan godt hende han hadde rett. Men det smakte helt fantastisk og var definitivt en av mine favoritter. Kanskje er det bare jeg som ikke har en spesielt sofistikert smak.
En annen av favorittene mine var strimlene av havtaskelever som så ut som oransje tagliatelle. Den ble servert iskald, og vi fikk streng beskjed om å spise den med en gang. Den kalde, kremete leveren sammen med det sprø, ristede brødet var overraskende og utrolig godt.
Vi spiste også en gammel Molboøsters, og personalet fortalte oss at man kunne anslå alderen ved å se på ringene på utsiden av skallet. Jeg tror min var over hundre år gammel, og jeg følte meg faktisk litt trist da jeg spiste den. Tenk å ha overlevd i mer enn hundre år i røffe farvann, bare for å bli spist av meg. Stakkars musling.
Da jeg først så skogbunnsdesserten, var jeg skeptisk. Det finnes jo så mange gode ting man kan dyppe i sjokolade, så hvorfor i all verden skulle man ta sjansen på mose og sopp?
Det viste seg imidlertid at ideen slett ikke var dum, og desserten var faktisk veldig god. Jeg kan dessuten opplyse om at mose med sjokolade smaker som gigantiske Maltesers. Den intense smaken av sopp fungerte også overraskende godt sammen med sjokoladen.
Maten på Noma kostet 1700 kr, og siden jeg skulle kjøre tilbake til foreldrene mine i Jylland etter middagen, bestilte jeg i tillegg en juicemeny til 700 kr med forskjellige typer grønne juicer. Jeg syntes de smakte ganske likt, enten litt epleaktig eller litt grønnkålaktig, og jeg angret litt på at jeg ikke hadde ordnet transport slik at jeg kunne valgt vinmenyen i stedet.
Like etter middagen var de fleste rettene bare et litt uklart virvar av blomster, blader og mose i hodet mitt, og hvis jeg skal være helt ærlig, føltes det mest som om jeg hadde tygget meg gjennom en villahage. Jeg prøvde å gå gjennom alle rettene fra start til slutt ved hjelp av menyen vi fikk utdelt og bildene på iPhonen min, men det føltes litt feil å dissekere hver enkelt rett og analysere alle ingrediensene i detalj.
I stedet tok jeg et skritt tilbake og så på helhetsinntrykket. Noma befinner seg et sted mellom mat og kunst, og middagen etterlot meg faktisk med litt den samme følelsen som når jeg besøker MoMA i New York. Det er ting jeg ikke helt forstår, men også elementer som får meg til å tenke og gjør meg nysgjerrig på mer.
Jeg liker den eksperimenterende ånden på Noma, noe vi virkelig fikk innblikk i under omvisningen vi ble tilbudt etter middagen.
Vi møtte også René Redzepi, og det var surrealistisk og ganske fantastisk. Som en slags matgud kom han bort til bordet vårt og fortalte om Noma, ingrediensene og konseptet, samt en forferdelig restaurantopplevelse han hadde hatt i Dubai.
Det er vanskelig å tro at Noma etter hvert har eksistert i over ti år, for bak kulissene er stemningen ganske uformell, med brainstorming-whiteboards og ulike fermenteringsprosjekter som står og utvikler seg.
Jeg trodde egentlig at Noma kom til å være en engangsopplevelse, litt som en foodie-pilegrimsreise jeg endelig kunne krysse av på listen min. Men jo mer jeg tenker på det, desto mer får jeg lyst til å komme tilbake.
Jeg vil spise på Noma igjen fordi jeg er nysgjerrig. Jeg vil se hva som skjer i dette matlaboratoriet, også kjent som verdens beste restaurant, og jeg vil smake resultatene av alt det som akkurat nå utvikles og perfeksjoneres bak kulissene. Hvis det bare ikke var så dyrt og så vanskelig å få bord.
