Før det berømte fiskemarkedet i Tsukiji flyttet til Toyosu i 2018, var det et av mine absolutte favorittsteder i Tokyo. Fiskemarkedet og gatene rundt var et foodie paradis av de sjeldne, fylt med fantastiske sushirestauranter til svært overkommelige priser og en rustikk, ganske kaotisk sjarm man ikke fant noe annet sted i byen. Markedet eksisterte ikke for turistenes skyld, og de som jobbet der virket generelt irritert over tilstedeværelsen vår. Uansett hvor mye hensyn man tok, var man alltid i veien, men hvert eneste besøk var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.
Før markedet flyttet rakk jeg å se den legendariske tunauksjonen flere ganger. De siste årene ble det innført begrensninger på hvor mange besøkende som fikk slippe inn, så man måtte stå opp midt på natten for å sikre seg plass.
Dette innlegget handler om siste gang jeg så tunauksjonen i Tsukiji. Det hadde lenge gått rykter om at markedet skulle flyttes, så en søndag morgen i april 2015 bestemte jeg meg for å dra dit og oppleve auksjonen én siste gang.
Kun 120 personer per dag fikk adgang, og plassene ble fordelt etter førstemann til mølla prinsippet. Jeg satte derfor alarmen på iPhone klokken 01.30. Den offisielle registreringen startet klokken 05.00, men folk begynte å stille seg i kø allerede rundt klokken 02. Jeg ankom 02.20 og var nummer ni i køen foran bygget der registreringen foregikk. Adgangsbeviset var en gul vest som ble delt ut klokken 03.10, og etter det ble det stengt for flere besøkende.
Klokken 03 ble vi sluppet inn i et oppvarmet venterom i registreringsbygget. Det fantes ingen stoler, så man satt på gulvet og ventet på at tiden skulle gå. Jeg var i den første gruppen, og rundt klokken 05.20 ble vi bedt om å følge personalet til selve auksjonen. Fra et avgrenset område midt i den store hallen kunne vi se hvordan tunoppkjøperne beveget seg mellom de frosne tunfiskene. Den ytterste delen av halen var skåret av slik at man kunne se det røde kjøttet inni, og noen av oppkjøperne smakte også på det frosne kjøttet for å vurdere kvaliteten. For de mest eksklusive sushirestaurantene i Tokyo er det avgjørende å få tak i markedets beste tun, så det å være tunoppkjøper er et ansvar som krever både erfaring og inngående kunnskap.
O toro, fatty tuna, er den dyre, fettmarmorerte delen fra tunens buk. Den er ekstremt smakfull, og helt klart en av de tre tingene jeg ville tatt med meg dersom jeg strandet på en øde øy. Under selve auksjonen følte jeg meg litt som løven i Madagascar filmen. Jeg så ikke døde fisker, men endeløse fjell av o toro sushi og sashimi. Kan dere forestille dere hvor mye sushi man kan lage av én eneste tunfisk? Slurp.
Auksjonen vi så varte bare noen få minutter, men det var fascinerende å oppleve. Her er en liten film jeg tok opp:
