Steve: Jeg vokste opp i det østlige Pennsylvania, rett utenfor Philadelphia, og det betyr også at jeg vokste opp med scrapple. Det sto på frokostbordet hjemme og var på menyen på de lokale dinerene. Når man bestilte frokost, lød spørsmålet nesten alltid: «Vil du ha bacon, pølser eller scrapple til eggene?» Det var helt vanlig, god hverdagsmat.
Det var først mange år senere jeg oppdaget at ikke alle vet hva scrapple er, og at mange rynker på nesen når de hører hva det består av. For folk som ikke kjenner retten, kan scrapple faktisk høres litt lite appetittlig ut. Det er en slags kjøttpostei laget av svinerester, maismel og krydder. Man kjøper gjerne scrapple som en firkantet blokk som skjæres i skiver og stekes i panne til den får en sprø skorpe, mens midten fortsatt er myk. Scrapple deler virkelig folk i to. Enten elsker man det, eller så synes man det høres helt forferdelig ut. I min familie hører vi definitivt til den første gruppen.
Scrapple stammer fra Pennsylvania Dutch, tysktalende innvandrere som slo seg ned i Mid Atlantic området for flere hundre år siden. Som i mange jordbrukssamfunn gikk ingenting til spille. Når en gris ble slaktet, ble de beste stykkene lagt til side, og noe ble laget til pølser. Resten av grisen, hode, bein, avskjær og innmat, ble kokt til en kraftig kraft. Bein og andre deler man ikke kunne spise ble fjernet, kjøttet ble hakket eller plukket i mindre biter og lagt tilbake i kraften. Deretter ble blandingen jevnet med maismel, krydret og helt i former. Når det først var avkjølt, holdt scrapple seg lenge. Perfekt mat for nøysomme familier den gangen, og egentlig også nå.
Selv om vi gjerne liker å tro det, er scrapple ikke helt unikt. I North Carolina har de livermush. I Ohio lager man goetta. I Skottland har de haggis. I Frankrike finner man pâté og terriner. I Storbritannia og Irland spiser man black pudding. Ingrediensene og tilberedningen varierer, men tankegangen er den samme. Ingenting skal gå til spille, og man lager god og mettende mat.
Sanne er jo fra Danmark, og første gang jeg laget scrapple til oss, forventet jeg ærlig talt at hun skulle være skeptisk. I stedet gikk hun løs på det med god appetitt. I Danmark har man leverpostei, som både spises til frokost og på smørrebrød, så for henne ga scrapple egentlig ganske god mening. Hun var solgt etter første bit, og dermed sikret hun seg en fast plass i hjertet til familien min.
Scrapple er heller ikke noe jeg har lagt bak meg etter at jeg flyttet fra Pennsylvania. Det ligger alltid minst en blokk i fryseren i leiligheten min i New York. Broren min i California har det i kjøleskapet. Hver sommer, når hele familien samles i Michigan, har vi selvfølgelig også scrapple med i bagasjen. Fetterne og kusinene våre synes kanskje vi er litt rare, men sånn er vi bare.
I familien vår er scrapple ikke bare mat. Det er en pågående diskusjon. Er kalkun scrapple egentlig ekte scrapple? Noen mener ja. Andre har rett.
Skal skivene være tykke eller tynne når de stekes? Jeg er helt klart på laget for tykke skiver. Jeg vil ha scrapple som fortsatt er myk i midten under den sprø skorpen. Broren min i California foretrekker derimot tynne skiver, noe som gjør ham både feil og litt mistenkelig. Han vil ha maksimal sprøhet og ingen myk kjerne. Jeg forstår ham rett og slett ikke.
En av sønnene mine spiser ikke scrapple. Heldigvis har jeg to sønner. En av nevøene mine ble en gang tatt i å ha ketchup på scrapple. Det finnes ting i livet man aldri helt klarer å glemme.
I en familie full av scrapple entusiaster er det faktisk litt risikabelt å steke scrapple hjemme hos oss, for alle har en mening. Hvor tykke er skivene? Er det riktig panne? Ligger de for tett? Er varmen for høy slik at skorpen brenner? Snudde du den for tidlig så den faller fra hverandre? Den karakteristiske freselyden og den pepperaktige, krydrede duften fyller raskt kjøkkenet med selvutnevnte eksperter.
Cheesesteaks er kanskje den mest berømte retten fra Philadelphia, men for meg er scrapple selve hjertet i matkulturen vår. Det er noe vi lager, spiser og diskuterer som familie, uansett hvor vi møtes. Det er like fast en del av Thanksgiving helgen som kalkunen og Eagles.
Så her er min lille hyllest til scrapple. Den beskjedne og ofte misforståtte frokosten med sprø overflate og myk kjerne. Du trenger ikke elske den. Men det gjør jeg.
