Et av mine tidligste barndomsminner om ost er fra et besøk ved en ostebod på et marked, der en bit karveost på en eller annen måte havnet i munnen min. Jeg husker fortsatt den skarpe smaken og brekningsrefleksen som kom rett etterpå. Et annet barndomsminne er da pappa dro med seg en kjølebag full av skikkelig illeluktende oster hjem fra en bilferie i Frankrike. Ingen av delene gjorde noe godt for forholdet mitt til ost, og det skulle gå mange år før jeg fikk lyst til å gi osten en sjanse igjen.
Det begynte i tenårene, da jeg så smått begynte å spise litt fetaost i salaten. Det var den typen salatost som er laget av kumelk, og som vel egentlig ikke engang kan kalles feta lenger. Senere ble det ost på pizza og litt smeltet ost i et varmt ostesmørbrød nå og da, og lenge var det mer enn nok for meg.
I studietiden lærte jeg meg å spise oliven og ansjos, og på et tidspunkt tenkte jeg at det kanskje også var på tide å lære meg å spise ost. Jeg inviterte derfor vennene mine på ostekveld, der alle skulle ta med en ost, og så var det bare for meg å smake meg frem.
Det ble ingen stor suksess. Jeg lærte meg å spise parmesan, og Philadelphia cream cheese var også helt greit, men til gjengjeld ble jeg skikkelig skremt av en gammel Stilton. Etter det skulle det gå lang tid før jeg igjen fikk lyst til å utvide ostehorisonten.
Men mot slutten av 20-årene skjedde det noe. Nysgjerrigheten tok gradvis over, og jeg begynte igjen å smake på forskjellige oster som kom min vei. Jeg fant ut at brie og camembert faktisk var ganske godt, så lenge de ikke var for modne, og da en venninne serverte små brød med varm geitost, syntes jeg det var noe av det beste jeg hadde smakt.
Osterepertoaret mitt vokste sakte, men sikkert gjennom 30-årene. Manchego, gruyère, emmentaler og Vesterhavsost kom til, og i begynnelsen av 40-årene hadde etter hvert også et godt utvalg spesialoster funnet veien inn på listen over Ting Sanne Gjerne Spiser.
Det er fortsatt enkelte oster jeg etter hvert har innsett at jeg aldri kommer til å spise. Ost som lukter for mye, er rett og slett ikke noe for meg, og de fleste blåmuggoster synes jeg smaker penicillin. En tykk skive ost på rugbrød kommer heller aldri til å bli min greie.
Kunik, min store kjærlighet på ostefronten, oppdaget jeg for noen år siden i New York. Kunik er en amerikansk triple crème-ost fra Nettle Meadow i delstaten New York. Den er laget av geitemelk og fløte fra Jersey-kyr og har en myk, hvit skorpe. Kombinasjonen av geitemelk og fløte gir en svært kremet og fyldig ost, men uten den kraftige geitesmaken som enkelte geitoster har.
Jeg elsker den. Den er myk og kremet og har masse smak, men uten å være skarp eller lukte for mye. Jeg synes den smaker fantastisk på gode kjeks eller et godt knekkebrød, og hvis jeg bare fikk spise én ost resten av livet, ville jeg uten tvil valgt Kunik.
A Good Tapas Board Makes Everything Look Better
