Rett ved siden av Meas Family Homestay og vevverkstedet ligger en skole som ved første øyekast ser ut som de fleste andre landsbyskoler i Kambodsja. Men bak de enkle trebygningene skjuler det seg mye mer enn klasserom. Her jobber man målrettet for å gi barn og unge muligheter som mange av dem ellers aldri ville hatt.
Skolen ble grunnlagt for nesten 20 år siden av Siphen Meas, som er tante til Linda Meas, en av dem som driver Meas Family Homestay. Siphen bor i dag i USA, men hjertet hennes har alltid vært i Kambodsja. Hun så hvordan mange unge, særlig jenter, sluttet på skolen allerede etter 9. klasse fordi de manglet både muligheter og støtte til å fortsette utdanningen. Derfor startet hun skolen med et tydelig mål: å gi barna håp og nye framtidsmuligheter. Hun ga skolen navnet Hope for Happiness.
Siden den gang har skolen vokst i takt med de andre prosjektene i landsbyen, blant annet vevverkstedet. Under koronapandemien fikk skolen støtte fra Barbara og Pattie i Canada gjennom Banyan Organization, som også samarbeider tett med Linda Meas’ familie. Takket være denne støtten har skolen kunnet utvide virksomheten betydelig.
I dag har skolen over 200 elever fra 5. til 12. klassetrinn. Elevene kommer til undervisning om ettermiddagen etter at den ordinære skoledagen er over. Tre lærere og en bibliotekar står for undervisningen, som omfatter langt mer enn de tradisjonelle skolefagene. Elevene arbeider også med datakunnskap, kommunikasjon, kritisk tenkning og emosjonell intelligens. Målet er å gi dem kunnskap og verktøy de kan ta med seg både videre i utdanningen og senere i livet.
Jeg besøkte skolen en ettermiddag i juni, og allerede da jeg kom inn på området, ble jeg møtt av en hel flokk smilende barn. Det var aktivitet overalt. I klasserommene satt elevene dypt konsentrert om dagens undervisning, biblioteket var fullt av liv, og ute i skolegården ble friminuttet brukt til ballspill og lek. Stemningen var varm, avslappet og full av energi.
Noe av det som gjorde aller størst inntrykk på meg, var hvor nysgjerrige og engasjerte elevene var. De virket oppriktig glade for å være der og ivrige etter å lære så mye som mulig. Det var tydelig at skolen er mye mer enn et sted der man lærer å lese og regne. Den fungerer som et trygt samlingssted der barn og unge blir møtt med oppmuntring, høye forventninger og en tro på at også de kan lykkes. At ingen drømmer er uoppnåelige.
Sammen med Weavers Project tilbyr skolen også et Pay It Forward-stipend som finansierer en full universitetsutdanning for mottakeren. Så langt har tre unge kvinner fullført både bachelor- og mastergrader gjennom ordningen. For en liten landsby som Prey Theat kan en slik mulighet utgjøre en enorm forskjell.
Det var umulig å ikke bli smittet av den gode stemningen. Energien og framtidstroen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hvis barna jeg møtte i Prey Theat representerer Kambodsjas neste generasjon, ser framtiden virkelig lys ut.
