Tilbake i 2003 besøkte jeg Japan for første gang. Jeg var der sammen med venninnen min Rikke, og på mindre enn en uke rakk vi både å feste skikkelig i Tokyo, sove oss gjennom et jordskjelv og fly opp til Sapporo for å besøke venninnen min Mari, før turen gikk tilbake til Danmark. Det var mitt første, litt hektiske møte med Japan, og det var kjærlighet ved første blikk.
Vi hadde ikke akkurat gjort noe særlig research før vi dro, så ikke spør meg hvordan vi i det hele tatt klarte å komme oss fra flyplassen og inn til Tokyo. Den gangen var dessuten alle skiltene på japansk. Vi hadde heller ikke bestilt hotell, så da vi kom frem til Tokyo Station, gikk vi rett og slett rundt til hotellene i området og spurte om de hadde et ledig rom.
Problemet var at ingen av hotellene ville la oss bo sammen på et dobbeltrom. To jenter i samme seng? Det var visst helt utenkelig. Hotellene rundt Tokyo Station var dyre, og vi reiste på et ganske stramt budsjett, så vi hadde virkelig ikke lyst til å betale for to separate rom. Etter det som føltes som flere timer, klarte vi endelig å finne et sted å bo. Jeg husker ikke hva hotellet het, men rommet var mikroskopisk og hadde en køyeseng.
Og så har jeg en liten tilståelse. Dere må love å ikke sladre til tollen i Amsterdam. I Sapporo besøkte vi et enormt japansk supermarked, og der fikk jeg øye på en hylle med japansk whisky i trelitersflasker. En så gigantisk flaske japansk whisky var rett og slett en altfor morsom suvenir til å la stå igjen, så en av dem fikk bli med i kofferten.
Problemet er bare at jeg er en elendig smugler. Da jeg skulle gjennom tollen i Amsterdam, lyste den dårlige samvittigheten sikkert lang vei. En toller ba meg gå til siden og åpne kofferten. Det gjorde jeg, og der lå den. Den store, stygge flasken og stirret rett opp på ham.
Han tok den opp, studerte den nærmere og spurte hva i all verden det var.
«En slags japansk vin», mumlet jeg, mens jeg mentalt forberedte meg på en saftig bot, fengsel eller hva man nå gjorde med den slags forbrytere i Amsterdam.
Så dere kan tenke dere hvor overrasket jeg ble da tolleren bare trakk på skuldrene, la plastflasken tilbake i kofferten, lukket den og vinket meg videre.
Den dag i dag vet jeg ikke om det var fordi han ikke kunne lese de japanske tegnene, eller om han rett og slett ikke brydde seg. Men whiskyen ble med hjem, og helgen etter gjorde den stor suksess på en studentfest i Sverige.
